Ny dag i klosteret. Ikke mye å berette, men jeg får gjøre maksimalt ut av det lille som er.
Tidligere i kveld tok jeg meg en tur ut på glassverandaen for å se på solnedgangen. Det er litt kjøligere der ute, derfor passet jeg på å lukke døren. Jeg lukket døren så grundig at det sa BANG, og så sto jeg med dørhåndtaket i hånda. Og var dermed fanget. Jeg tenkte: ”Hva ville McGyver ha gjort i denne situasjonen?” Jeg lurte på å bruke duken på det lille bordet som fallskjerm, men selv med mine mangelfulle kunnskaper om fysikk og naturlover, skjønte jeg at det ville gå dårlig. Så lurte jeg på å binde sammen klærne mine og fire meg ned i underbuksen. Brr. For kaldt, dessuten hadde jeg ikke nok klær til å nå ned til bakken (joggetøy). Det endte med at jeg åpnet et vindu og klatret utenpå fasaden bort til balkongen utenfor PC-rommet, der jeg visste at Debbie satt. Med fare for liv og lemmer klamret jeg meg til gesimsen, mens vinden nappet i meg og forsøkte å få meg med. Fikk slengt et ben over kanten og var berget. Banket på døren, Debbie fikk sitt livs sjokk og jeg var i trygghet. Slik kan altså en oversetters hverdag fortone seg.
Kan ellers melde at jeg satt ny rekord på joggerunden i dag, til tross for sur vind. 43.30.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar