Forste spasertur

Ble sulten og maatte ut og finne mat. Vandret avsted mellom tomme og stengte hoteller, men likevel gjennom tildels trafikkerte gater. Alt er stengt. Ikke lett aa finne hverken aapne spisesteder eller aapne butikker. Fant begge deler til slutt. Og igjen blir jeg overmannet av samme folelse som jeg ofte faar naar jeg reiser i litt shabby strok utenlands - en slags eksistensiell lede (ikke spor meg om hva det betyr, men det dekker folelsen). Har tenkt litt paa hva det egentlig er, og jeg tror jeg har kommet fram til at det dreier seg om enkeltskjebner i litt usle kaar. Alle individene som lever sine individuelle liv, vi lever alle i hver vaar boble, og vi kommer aldri i kontakt med alle, blir aldri kjent med alle, vil aldri forstaa alle. Ser vi statistisk paa det, blir vi vel sant aa si aldri kjent med noen som helst. Hjernen er alene. Dette er saant som kan presse paa en stakkar fra Norge, det er paa en maate ganske nedslaaende og gjor at jeg er skeptisk til aa reise til folkerike land og steder som India, Kina, Sor-Amerika. Jeg er redd det ville bli for mye. Tror kanskje det ville rablet fullstendig for meg. Nok om det. Paa tide aa jobbe litt igjen!